De kvinnelige lesekategorier

Omtrent slik fordeler kvinner seg i lesekategorier:

Chick-lit-kategorien

Urbane, ynge høyt utdannede piker som leser bøker like lett som de leser ukeblader. Leker med høyt og lavt. Har lest passe mye tung litteratur, men passer på at den er...hip. Altså helst ikke norske klassikere.

Bokklubb/kulturkjerring-kategorien

Høyere utdannet, vet hva en bør lese. Det er disse som gjør at noen leser Thomas Espedal. Ellers leser de også passe politisk korrekte skjønnlitærere verker fra Afghanistan og Palestina. Siden de fleste jobber i skolen, mener de også noe om hva unge menn bør lese. Gutta er som regel uenig.

Paulo Coehlo-kateorien

Middels utdannet. Her finner du Märtha Louise, Julia Roberts og alle som liker engler og mener at det bare gjelder å forfølge sine egne drømmer for å bli lykkelig.

Frid Ingulstad/Margit Sandemo-kategorien

Disse går på Narvesen for å kjøpe bøker.De to nevnte forfattere blir ofte sett ned på, men få vet bedre enn disse to damene hvordan de skal få folk til å lese.

Kjønnsløse kategorier: Fantasy og krim

Fantasy var guttas domene tidligere, men etter Ringenes herre og Harry Potter er det ikke slik lengre. Krim er vel kanskje den eneste sjangeren som leses av (nesten) alle. 

(Finnes tilsvarende inndeling for menn? Jada. Den kommer senere)

Sosial gjerrigknark

Enkelte mennesker snylter på andres sosiale generøsitet.

Selvironiske mennesker skaper et behagelig sosialt rom. De bidrar til å senke skuldrene hos folk rundt dem. Typisk selvironi er på områder som tragisk kjærlighetsliv, sosiale blemmer og kroppslige lyter. Dessverre er det noen som utnytter dem rått.

Det er her den sosiale gjerrigknarken kommer på banen. “Hø, hø, ja det er sant. Du driter deg ut hele tiden – hø, hø – ja du er i grunn litt mislykket du”. Vedkomne fortsetter så gjerne med utdritingen av den selvironiske til det går ut i det vanvittige (får også gjerne med seg andre i gjerrigknarkoret).

Så slenger den selvironiske én – og da mener jeg en – kommentar tilbake, hvilket fører til at den sosiale gjerrigknarken enten blir helt stille og snurt, eller påpeker at dette er helt feil, og at denne kommentaren er urettferdig og malplassert.

Jeg oppfordrer herved de sosiale gjerrigknarkene til å trekke seg tilbake fra alt sosialt samkvem. Dere er ikke lenger ønsket.

Normalnivå og kulturnivå

Er "kultur" noe ekstra eller har du det innebygget?

La oss forutsette at “normalnivået” er alle de dagligdagse tingene du gjør; sover, spiser, går på do, jobber, trener. La oss også for enkelhets skyld si at kultur er bøker, film, teater, kunst og musikk.


Har du disse to nivåene integrert, eller må du bruke litt energi for å bevege deg opp på "kulturnivået"?

Kulturen er et nivå utenfor, eventuelt opp, kanskje i et hierarki. 

Kanskje handler dette om at jeg var et vannskjøttet barn. Jeg gikk aldri i en ordentlig barnehage. Jeg utviklet aldri ferdigheter som gjør at de tradisjonelle kulturområdene føles helt “integrert”. 

Jeg går ofte rundt å føler at det kulturelle er noe “ekstra”. Noe utenfor den innerste, vanlige sirkelen. Jeg må bruke litt ekstra energi.Skulle ønske jeg var mer integrert.

De fire samtaletyper

Det er et uendelig antall måter å kategorisere måter å snakke med et annet menneske på. Her er en av dem.

Småprat
Den daglige konversasjonen om smått og stort er selve oljen i maskineriet. Tidligere ville en alvorlig ung mann som meg selv sagt at det var unødvendig spill av tid. Nå tenker jeg vel at det er et nødvendig onde.  80% av samtalene ligger i denne kategorien.

Mikronivå
Dette nivået handler om delingen av den personlige historien. De nære ting. Livet, havet, døden og kjærligheten. 

Makronivå
Her har vi det overgripende, systemiske nivået. Det politiske nivået. Samtalen inneholder gjerne et element av konkurranse. Det rasjonelle argumentet dyrkes. Blir raskt en spesialisert idrett hvor den med den smaleste kompetansen eller den med de beste verbale ferdighetene, går av med seieren.

Meta
Samtalen om samtalen. I kjølvannet av ironibølgen kom samtalen som betraktet den egentlige samtalen fra fugleperspektiv. ”Denne samtalen har vi jo hatt før!” ”Jepp, la oss ta den en gang til!” Denne samtaleformen skaper som regel en behagelig avstand til virkeligheten.

Å selge sitt eget liv til seg selv

Selvhjelpsbøkene har litt rett. På en måte.

I selvhjelpslitteraturen er premisset at du er din egen lykkes smed. Ved å gjøre de riktige grepene, vil du kunne snu om på livet ditt.

Sannheten har store modifikasjoner. De fleste av oss er enig om at det er en del faktorer som er utenfor vår kontroll.Blant de tingene som en skulle tro vi kunne kontrollere, er det ofte en oppdager at dette er personlighetstrekk som sitter dypt og er lite å gjøre med. Du kan kanskje gjøre justeringer, men neppe store omveltninger. Verden kan altså virke fastlåst.

Jeg tror imidlertid det finnes en annen strategi. La oss kalle det en form for selvhjelp. Du trenger ikke være unik for å lære deg kunsten. Disse menneskene har deltatt i samme situasjon som deg. Men de har lært seg gjenfortellingens kunst. De vinkler hardt på ting du så vidt følte, men kanskje ikke turde si. Men lærer du deg teknikken, får du muligheten til å løfte det som kan synes som en uviktig detalj til noe mye større og bedre.

Historien kan skrives på mange måter. Detaljen du festet deg ved i brøkdelen av et sekund. Det lille øyeblikket på hytteturen, over kaffekoppen eller i møte på jobben. Øyeblikkene kan gis en ny vinkel, settes i en større sammenheng. Det kuriøse, det originale kan tilføres etterpå. 

De som kan denne kunsten tror jeg lever bedre liv.

Gjelder nyhetskravet i alle deler av livet?

For å bry seg, krever media at ”nyhetskriteriet” oppfylles. Gjelder det samme i all sosial omgang? Jeg tror det.


Jeg vil påstå at de mest attraktive sosiale dyrene er dem som oppfyller nyhetskriteriet: sier du noe nytt? Har vi hørt det før? 

Jeg tror også det kan gjelde i samtaler mellom venner og bekjente. Kanskje gjelder det til og med i nære relasjoner?

Nyheter er tegn på at du slipper inn ny luft. At det skjer noe nytt. Du forteller ikke en vits eller en historie to ganger. Samfunnet vi lever i gjør at omløpshastigheten er stadig høyere.

Mennesker som sier gamle ting på nytt, er enten lite kreative, har svake mentale muskler, eller er kanskje i ferd med å resignere?

Menn med problemer

Ved siden av sideflesk og dårlig lukt er det noen faresignaler vi menn bør ta alvorlig. Det første er når du alltid må fullføre dine eminente politiske analyser i sin helhet, uten at noen avbryter deg. Du kan gjerne holde ordet i fem, ti, femten minutter og forvente alles oppmerksomhet.


I festlig lag holder du lange foredrag. Når din borddame har stilt tretten høflige oppfølgingsspørsmål har du stilt henne null.

Selv om du bor blant de mest moderne gutta i hovedstaden begynner du etter de første barna kommer, å leve gjennom konas vennenettverk. Når ekteskapet ryker, står du alene igjen. Kompisene du hadde i tjueårene er borte. Du prioriterte kanskje å ta deg en løpetur da hun satt to timer i telefonen med en venninne? Du liker kanskje bedre å være ute blant trær bedre enn blant mennesker?

Ikke rart du dør ensom og ulykkelig.

Initiativ

Tør du være den som får det sosiale til å skje?

Det er noe nedverdigende over alltid å være den som tar initiativet. Den som spør. ”Skal vi finne på noe?”


Jeg tror det er en dårlig idé med stolthet på dette området. Folk som venter på å bli spurt risikerer å leve triste liv. Lettere forurettet. Litt bitre.

Det enkleste og mest flatterende er er å bli spurt.

Men det kan være uoppdagede fordeler ved å ta initiativet. For eksempel får du regien. Hvem er med på moroa? 

Hvilke samtaledynamikk ønsker du deg? Hvem ønsker du deg ikke? Hvem er bremseklossene og hvem trenger du for at det skal bli bra?


Livet blir litt bedre for den som mangler litt stolthet.

Uenighet

Men vi er jo egentlig enige…

Det er mye godt å si om folk som er gode til å inngå kompromisser. Mennesker som er løsningsorienterte og ser det store bildet. Jeg er sånn middels god til akkurat det. Ikke spesielt dårlig, ikke spesielt god.

Problemet dukker opp når jeg møter folk som unngår debatt. Dem som dekker over uenighet som er av saklig og ofte – grunnleggende natur. Jeg tror det kommer av et slags ubehag. 

En dirrende følelse av noe uforløst. For dem er konsensus selve naturtilstanden. De tar med seg uenigheten videre, og grunner på den, lar den vokse frem til den blir en truende, mørk skygge.

Når man er grunnleggende uenige om veivalg, bør det være lov å si i fra: “Her er vi faktisk uenige”. Vi skal ta et valg, og premisset er at alle lever videre med beslutningen som er tatt. På det punktet er jo faktisk konsensus nødvendig!

Den konsensusdyrkende ser ikke at det å late som konsensus er oppnådd, kan være langt mer ubehagelig for debattantene enn å si at vi var uenige, men tok et valg. Det kan i verste fall – og jeg tror det skjer ganske ofte – bli en tilsnikelse som påfører debattantene meninger de ikke har.

Forventninger

Er det gitt at lave forventninger gjør at livet blir bedre?

I selve begrept kul ligger premisset om at de sosiale vinnerne er chill.


Streberen er en taper. Idealet er snarere å heise på skuldrene enn å gi jernet.
Det er riktignok noen få vellykkede som oppnår mye, på en lett og uanstrengt måte.

Men for å ta utgangspunkt i flertallet: de av oss som ikke får alt gratis. Som må strekke oss dit det gjør vondt for å komme lengre. Er det ikke mest fristende å heise på skuldrene og ikke lese de ekstra femti sidene eller løpe den ekstra kilometeren?


Hva om det å gi det ekstra lille, lese de ekstra femti sidene, løpe den ekstra kilometeren, faktisk gir deg et uproporsjonalt stort løft?

Jeg har hatt en regel om at jeg skal gi en bok hundre sider før jeg legger den fra meg. Regelen fungerer. Fordi det noen ganger tar tid å etablere en grunnmur for resten av historien.
Jeg tror vi skal sparke oss selv i ræva litt oftere.

Blå vår

Gi meg høst og vinter. Spesielt høst. Sommer er jeg sånn passe god til. Jeg er dårligst på vår.


Historien gjentar seg. Når flertallet dyrker våren, går det motsatt veg for meg. Jeg vet ikke hvorfor. 

Blåtonene er sterkere om våren enn alle andre tider på året. Kanskje handler det om forventninger til at alt skal bli så fint og lett, men som ikke kan innfris.

Mest av alt tror jeg det handler om treghet. At det gode i sommeren slår ut om høsten. At det kjipe i vinteren slår ut om våren. Kroppen reagerer for tregt. Det aller sikreste er at disse sporene blir dypere og dypere. Og mer og mer selvoppfyllende.

Appetitt

Livet er på sitt beste når du føler deg litt yr.

Jeg har prøvd å fange det ordet som kan beskrive de beste øyeblikkene jeg tilbringer for meg selv. For meg handler det om å være i et bestemt modus. Ofte er det vanskelig å beskrive for andre, fordi følelsen er litt utydelig, og ikke nødvendigvis har en veldig klar årsak.

Det nærmeste jeg kommer er å si at det er en slags stemning, en følelse. En lyst. En dragning. Ordet som fanger det er appetitt. Appetitten går ikke nødvendigvis i noen spesiell retning. Den trenger ikke handle om et spesielt tema. Det er mer et modus hvor du føler en lyst til å ta for deg av livet. Du føler deg rett og slett litt yr. Hver fiber i kroppen vil se, tenke og føle nye ting.

Motsatsen er apati. Som handler om manglende lyst. En følelse av likegyldighet. Hvor ingenting setter følelsene i spill. Hvor alt er flatt og livløst. Det minner om og slik deprimerte beskriver sin hverdag. Du lukker deg inne i et skall og blir vanskelig å nå inn til. Du ser på verden med mørke briller.

Det vanskelige med appetittfølelsen er at jeg er usikker på om den kan skapes ved mentale teknikker. Om den kan rasjonelt tenkes frem. Som regel kommer den når du minst venter det.
Har du et favorittmodus?

Den tynne linjen

Hvor mye skal til før de sentrale byggesteinene smuldrer bort?

Jeg tenker at ting er på plass. Hovedkomponentene som jobb, venner og ektekvinne. Men hvor solid er det egentlig? Og hvis en beveger seg inn i en nedadgående spiral, hva er det som stopper meg før alt rakner? Hva er det som skal skape friksjonen som gjør at jeg ikke plutselig er i fritt fall?

Fra tid til annen opplever jeg atferd hos andre som avviker vesentlig fra det akseptable: ukontrollerte utfall, evigvarende selvmedlidenhet og tunge konspirasjonsteorier.

Vi har alle har dårlige perioder. Flertallet opplever å være slitne og desillusjonerte. Men for noen rakner det fullstendig. Hverdagene går ikke rundt lenger. De går seg dypere og dypere ned i gjørmen og tilslutt må de søke profesjonell hjelp.

Nå sier jeg ikke dette for å tabuisere det å få hjelp. Tvert imot. Jeg mener terskelen burde senkes vesentlig, og selv vil jeg gjerne oppsøke terapi hvis jeg føler det skulle bli nødvendig. Men jeg må ærlig innrømme at det nok ligger et element av nederlag i det.

Foreløpig er imidlertid ventetidene såpass lange at ikke alle kan operere som Woody Allen og vennene hans, hvor du blir sett på som en avviker hvis du ikke har din egen terapeut.

Hvor tynn er egentlig linjen mellom tilnærmet kontroll og fritt fall?

Raseri

Når var du sist så rasende at du mistet kontrollen?

Et usagt ideal er å holde kontroll, retning og logikk i sin argumentasjon. Stemmen bør være mild og velmenende, til nød engasjert eller ørlite arrogant. Rasende derimot, det går bare ikke.
Jeg hisser meg gjerne opp på min kjære. Sånn i det daglige liksom. Men aldri foran noen andre.

Sist gang jeg var i nærheten var julen for ett år siden, da var Frp tema. Noen ville kanskje sagt det var underlig, da ingen av dem tilstede ville vurdert noe til høyre for Arbeiderpartiet.

Men jeg skrek ikke. Skjelte ingen ut. Bare snakket med en høylytt og indignert stemme. Sist gang jeg virkelig var forbanna foran fremmede var vel da jeg tok for meg 200 ungdommer på et stevne utenfor Fredrikstad. De lo og fniste av bildene mine fra flyktningeleirene utenfor Khartoum i Sudan.
Det var i 1999…

Hvorfor er det ikke lov å være sint? Skikkelig griseforbanna liksom. Så jævla hysterisk møkkairritert at du ikke klarer å holde igjen. Du bare må få det ut.
Når var du sist rasende foran andre enn dine nærmeste? Og hvordan gikk det?

Å kødde med viktige bøker

”Denne boken suger som bare…” ”-Å? Den forandret livet mitt”

Slik kan man altså bæsje i skuffen. Å si hva du mener om enkelte bøker skal du være svært forsiktig med.

Vær spesielt oppmerksom på disse titlene:

”Alkymisten” av Paulo Coelho

”Kvinnen som kledde seg naken for sin elskede” av Jan Wiese.

”Alkymisten” selges på følgende måte: ”Bare en sjelden gang utgis en bok som kan forandre lesernes liv fullstendig (…) Alkymisten er en slik bok”.

”Når man ønsker seg noe vil hele universet arbeide for at ønsket ditt skal bli oppfylt”. Coelho beskriver en ung gutt som legger ut på en reise for å finne svar. 

På et eller annet. De antydningene som gis underveis er omtrent like uklare som dem du prøvde deg på når du skulle fremstå som dyp i novellene du forfattet på ungdomsskolen.

Jan Wieses bok er langt fra så dårlig som Coelhos, men har lange passasjer som ikke er langt unna. Spesielt når den unge kunstneren skal beskrive sin relasjon til det guddommelige.

Forskjellen er at Wieses bok er hyllet av et korps av flinkiser, mens Coelho primært dyrkes av Märtha Louise og et par til.

Så. Hvor går grensene for hvor vi kan diskutere litterær kvalitet og når det utelukkende handler om folks følelser (og de setter jo man ikke spørsmålstegn ved)?