Den tynne linjen

Hvor mye skal til før de sentrale byggesteinene smuldrer bort?

Jeg tenker at ting er på plass. Hovedkomponentene som jobb, venner og ektekvinne. Men hvor solid er det egentlig? Og hvis en beveger seg inn i en nedadgående spiral, hva er det som stopper meg før alt rakner? Hva er det som skal skape friksjonen som gjør at jeg ikke plutselig er i fritt fall?

Fra tid til annen opplever jeg atferd hos andre som avviker vesentlig fra det akseptable: ukontrollerte utfall, evigvarende selvmedlidenhet og tunge konspirasjonsteorier.

Vi har alle har dårlige perioder. Flertallet opplever å være slitne og desillusjonerte. Men for noen rakner det fullstendig. Hverdagene går ikke rundt lenger. De går seg dypere og dypere ned i gjørmen og tilslutt må de søke profesjonell hjelp.

Nå sier jeg ikke dette for å tabuisere det å få hjelp. Tvert imot. Jeg mener terskelen burde senkes vesentlig, og selv vil jeg gjerne oppsøke terapi hvis jeg føler det skulle bli nødvendig. Men jeg må ærlig innrømme at det nok ligger et element av nederlag i det.

Foreløpig er imidlertid ventetidene såpass lange at ikke alle kan operere som Woody Allen og vennene hans, hvor du blir sett på som en avviker hvis du ikke har din egen terapeut.

Hvor tynn er egentlig linjen mellom tilnærmet kontroll og fritt fall?