Blå vår

Gi meg høst og vinter. Spesielt høst. Sommer er jeg sånn passe god til. Jeg er dårligst på vår.


Historien gjentar seg. Når flertallet dyrker våren, går det motsatt veg for meg. Jeg vet ikke hvorfor. 

Blåtonene er sterkere om våren enn alle andre tider på året. Kanskje handler det om forventninger til at alt skal bli så fint og lett, men som ikke kan innfris.

Mest av alt tror jeg det handler om treghet. At det gode i sommeren slår ut om høsten. At det kjipe i vinteren slår ut om våren. Kroppen reagerer for tregt. Det aller sikreste er at disse sporene blir dypere og dypere. Og mer og mer selvoppfyllende.

Appetitt

Livet er på sitt beste når du føler deg litt yr.

Jeg har prøvd å fange det ordet som kan beskrive de beste øyeblikkene jeg tilbringer for meg selv. For meg handler det om å være i et bestemt modus. Ofte er det vanskelig å beskrive for andre, fordi følelsen er litt utydelig, og ikke nødvendigvis har en veldig klar årsak.

Det nærmeste jeg kommer er å si at det er en slags stemning, en følelse. En lyst. En dragning. Ordet som fanger det er appetitt. Appetitten går ikke nødvendigvis i noen spesiell retning. Den trenger ikke handle om et spesielt tema. Det er mer et modus hvor du føler en lyst til å ta for deg av livet. Du føler deg rett og slett litt yr. Hver fiber i kroppen vil se, tenke og føle nye ting.

Motsatsen er apati. Som handler om manglende lyst. En følelse av likegyldighet. Hvor ingenting setter følelsene i spill. Hvor alt er flatt og livløst. Det minner om og slik deprimerte beskriver sin hverdag. Du lukker deg inne i et skall og blir vanskelig å nå inn til. Du ser på verden med mørke briller.

Det vanskelige med appetittfølelsen er at jeg er usikker på om den kan skapes ved mentale teknikker. Om den kan rasjonelt tenkes frem. Som regel kommer den når du minst venter det.
Har du et favorittmodus?

Den tynne linjen

Hvor mye skal til før de sentrale byggesteinene smuldrer bort?

Jeg tenker at ting er på plass. Hovedkomponentene som jobb, venner og ektekvinne. Men hvor solid er det egentlig? Og hvis en beveger seg inn i en nedadgående spiral, hva er det som stopper meg før alt rakner? Hva er det som skal skape friksjonen som gjør at jeg ikke plutselig er i fritt fall?

Fra tid til annen opplever jeg atferd hos andre som avviker vesentlig fra det akseptable: ukontrollerte utfall, evigvarende selvmedlidenhet og tunge konspirasjonsteorier.

Vi har alle har dårlige perioder. Flertallet opplever å være slitne og desillusjonerte. Men for noen rakner det fullstendig. Hverdagene går ikke rundt lenger. De går seg dypere og dypere ned i gjørmen og tilslutt må de søke profesjonell hjelp.

Nå sier jeg ikke dette for å tabuisere det å få hjelp. Tvert imot. Jeg mener terskelen burde senkes vesentlig, og selv vil jeg gjerne oppsøke terapi hvis jeg føler det skulle bli nødvendig. Men jeg må ærlig innrømme at det nok ligger et element av nederlag i det.

Foreløpig er imidlertid ventetidene såpass lange at ikke alle kan operere som Woody Allen og vennene hans, hvor du blir sett på som en avviker hvis du ikke har din egen terapeut.

Hvor tynn er egentlig linjen mellom tilnærmet kontroll og fritt fall?

Raseri

Når var du sist så rasende at du mistet kontrollen?

Et usagt ideal er å holde kontroll, retning og logikk i sin argumentasjon. Stemmen bør være mild og velmenende, til nød engasjert eller ørlite arrogant. Rasende derimot, det går bare ikke.
Jeg hisser meg gjerne opp på min kjære. Sånn i det daglige liksom. Men aldri foran noen andre.

Sist gang jeg var i nærheten var julen for ett år siden, da var Frp tema. Noen ville kanskje sagt det var underlig, da ingen av dem tilstede ville vurdert noe til høyre for Arbeiderpartiet.

Men jeg skrek ikke. Skjelte ingen ut. Bare snakket med en høylytt og indignert stemme. Sist gang jeg virkelig var forbanna foran fremmede var vel da jeg tok for meg 200 ungdommer på et stevne utenfor Fredrikstad. De lo og fniste av bildene mine fra flyktningeleirene utenfor Khartoum i Sudan.
Det var i 1999…

Hvorfor er det ikke lov å være sint? Skikkelig griseforbanna liksom. Så jævla hysterisk møkkairritert at du ikke klarer å holde igjen. Du bare må få det ut.
Når var du sist rasende foran andre enn dine nærmeste? Og hvordan gikk det?

Å kødde med viktige bøker

”Denne boken suger som bare…” ”-Å? Den forandret livet mitt”

Slik kan man altså bæsje i skuffen. Å si hva du mener om enkelte bøker skal du være svært forsiktig med.

Vær spesielt oppmerksom på disse titlene:

”Alkymisten” av Paulo Coelho

”Kvinnen som kledde seg naken for sin elskede” av Jan Wiese.

”Alkymisten” selges på følgende måte: ”Bare en sjelden gang utgis en bok som kan forandre lesernes liv fullstendig (…) Alkymisten er en slik bok”.

”Når man ønsker seg noe vil hele universet arbeide for at ønsket ditt skal bli oppfylt”. Coelho beskriver en ung gutt som legger ut på en reise for å finne svar. 

På et eller annet. De antydningene som gis underveis er omtrent like uklare som dem du prøvde deg på når du skulle fremstå som dyp i novellene du forfattet på ungdomsskolen.

Jan Wieses bok er langt fra så dårlig som Coelhos, men har lange passasjer som ikke er langt unna. Spesielt når den unge kunstneren skal beskrive sin relasjon til det guddommelige.

Forskjellen er at Wieses bok er hyllet av et korps av flinkiser, mens Coelho primært dyrkes av Märtha Louise og et par til.

Så. Hvor går grensene for hvor vi kan diskutere litterær kvalitet og når det utelukkende handler om folks følelser (og de setter jo man ikke spørsmålstegn ved)?