”Denne boken suger som bare…” ”-Å? Den forandret livet mitt”
Slik kan man altså bæsje i skuffen. Å si hva du mener om enkelte bøker skal du være svært forsiktig med.
Vær spesielt oppmerksom på disse titlene:
”Alkymisten” av Paulo Coelho
”Kvinnen som kledde seg naken for sin elskede” av Jan Wiese.
”Alkymisten”
selges på følgende måte: ”Bare en sjelden gang utgis en bok som kan
forandre lesernes liv fullstendig (…) Alkymisten er en slik bok”.
”Når
man ønsker seg noe vil hele universet arbeide for at ønsket ditt skal
bli oppfylt”. Coelho beskriver en ung gutt som legger ut på en reise for
å finne svar.
På et eller annet. De antydningene som gis underveis er
omtrent like uklare som dem du prøvde deg på når du skulle fremstå som
dyp i novellene du forfattet på ungdomsskolen.
Jan
Wieses bok er langt fra så dårlig som Coelhos, men har lange passasjer
som ikke er langt unna. Spesielt når den unge kunstneren skal beskrive
sin relasjon til det guddommelige.
Forskjellen er at Wieses bok er hyllet av et korps av flinkiser, mens Coelho primært dyrkes av Märtha Louise og et par til.
Så.
Hvor går grensene for hvor vi kan diskutere litterær kvalitet og når
det utelukkende handler om folks følelser (og de setter jo man ikke
spørsmålstegn ved)?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar