De kvinnelige lesekategorier

Omtrent slik fordeler kvinner seg i lesekategorier:

Chick-lit-kategorien

Urbane, ynge høyt utdannede piker som leser bøker like lett som de leser ukeblader. Leker med høyt og lavt. Har lest passe mye tung litteratur, men passer på at den er...hip. Altså helst ikke norske klassikere.

Bokklubb/kulturkjerring-kategorien

Høyere utdannet, vet hva en bør lese. Det er disse som gjør at noen leser Thomas Espedal. Ellers leser de også passe politisk korrekte skjønnlitærere verker fra Afghanistan og Palestina. Siden de fleste jobber i skolen, mener de også noe om hva unge menn bør lese. Gutta er som regel uenig.

Paulo Coehlo-kateorien

Middels utdannet. Her finner du Märtha Louise, Julia Roberts og alle som liker engler og mener at det bare gjelder å forfølge sine egne drømmer for å bli lykkelig.

Frid Ingulstad/Margit Sandemo-kategorien

Disse går på Narvesen for å kjøpe bøker.De to nevnte forfattere blir ofte sett ned på, men få vet bedre enn disse to damene hvordan de skal få folk til å lese.

Kjønnsløse kategorier: Fantasy og krim

Fantasy var guttas domene tidligere, men etter Ringenes herre og Harry Potter er det ikke slik lengre. Krim er vel kanskje den eneste sjangeren som leses av (nesten) alle. 

(Finnes tilsvarende inndeling for menn? Jada. Den kommer senere)

Sosial gjerrigknark

Enkelte mennesker snylter på andres sosiale generøsitet.

Selvironiske mennesker skaper et behagelig sosialt rom. De bidrar til å senke skuldrene hos folk rundt dem. Typisk selvironi er på områder som tragisk kjærlighetsliv, sosiale blemmer og kroppslige lyter. Dessverre er det noen som utnytter dem rått.

Det er her den sosiale gjerrigknarken kommer på banen. “Hø, hø, ja det er sant. Du driter deg ut hele tiden – hø, hø – ja du er i grunn litt mislykket du”. Vedkomne fortsetter så gjerne med utdritingen av den selvironiske til det går ut i det vanvittige (får også gjerne med seg andre i gjerrigknarkoret).

Så slenger den selvironiske én – og da mener jeg en – kommentar tilbake, hvilket fører til at den sosiale gjerrigknarken enten blir helt stille og snurt, eller påpeker at dette er helt feil, og at denne kommentaren er urettferdig og malplassert.

Jeg oppfordrer herved de sosiale gjerrigknarkene til å trekke seg tilbake fra alt sosialt samkvem. Dere er ikke lenger ønsket.

Normalnivå og kulturnivå

Er "kultur" noe ekstra eller har du det innebygget?

La oss forutsette at “normalnivået” er alle de dagligdagse tingene du gjør; sover, spiser, går på do, jobber, trener. La oss også for enkelhets skyld si at kultur er bøker, film, teater, kunst og musikk.


Har du disse to nivåene integrert, eller må du bruke litt energi for å bevege deg opp på "kulturnivået"?

Kulturen er et nivå utenfor, eventuelt opp, kanskje i et hierarki. 

Kanskje handler dette om at jeg var et vannskjøttet barn. Jeg gikk aldri i en ordentlig barnehage. Jeg utviklet aldri ferdigheter som gjør at de tradisjonelle kulturområdene føles helt “integrert”. 

Jeg går ofte rundt å føler at det kulturelle er noe “ekstra”. Noe utenfor den innerste, vanlige sirkelen. Jeg må bruke litt ekstra energi.Skulle ønske jeg var mer integrert.

De fire samtaletyper

Det er et uendelig antall måter å kategorisere måter å snakke med et annet menneske på. Her er en av dem.

Småprat
Den daglige konversasjonen om smått og stort er selve oljen i maskineriet. Tidligere ville en alvorlig ung mann som meg selv sagt at det var unødvendig spill av tid. Nå tenker jeg vel at det er et nødvendig onde.  80% av samtalene ligger i denne kategorien.

Mikronivå
Dette nivået handler om delingen av den personlige historien. De nære ting. Livet, havet, døden og kjærligheten. 

Makronivå
Her har vi det overgripende, systemiske nivået. Det politiske nivået. Samtalen inneholder gjerne et element av konkurranse. Det rasjonelle argumentet dyrkes. Blir raskt en spesialisert idrett hvor den med den smaleste kompetansen eller den med de beste verbale ferdighetene, går av med seieren.

Meta
Samtalen om samtalen. I kjølvannet av ironibølgen kom samtalen som betraktet den egentlige samtalen fra fugleperspektiv. ”Denne samtalen har vi jo hatt før!” ”Jepp, la oss ta den en gang til!” Denne samtaleformen skaper som regel en behagelig avstand til virkeligheten.

Å selge sitt eget liv til seg selv

Selvhjelpsbøkene har litt rett. På en måte.

I selvhjelpslitteraturen er premisset at du er din egen lykkes smed. Ved å gjøre de riktige grepene, vil du kunne snu om på livet ditt.

Sannheten har store modifikasjoner. De fleste av oss er enig om at det er en del faktorer som er utenfor vår kontroll.Blant de tingene som en skulle tro vi kunne kontrollere, er det ofte en oppdager at dette er personlighetstrekk som sitter dypt og er lite å gjøre med. Du kan kanskje gjøre justeringer, men neppe store omveltninger. Verden kan altså virke fastlåst.

Jeg tror imidlertid det finnes en annen strategi. La oss kalle det en form for selvhjelp. Du trenger ikke være unik for å lære deg kunsten. Disse menneskene har deltatt i samme situasjon som deg. Men de har lært seg gjenfortellingens kunst. De vinkler hardt på ting du så vidt følte, men kanskje ikke turde si. Men lærer du deg teknikken, får du muligheten til å løfte det som kan synes som en uviktig detalj til noe mye større og bedre.

Historien kan skrives på mange måter. Detaljen du festet deg ved i brøkdelen av et sekund. Det lille øyeblikket på hytteturen, over kaffekoppen eller i møte på jobben. Øyeblikkene kan gis en ny vinkel, settes i en større sammenheng. Det kuriøse, det originale kan tilføres etterpå. 

De som kan denne kunsten tror jeg lever bedre liv.

Gjelder nyhetskravet i alle deler av livet?

For å bry seg, krever media at ”nyhetskriteriet” oppfylles. Gjelder det samme i all sosial omgang? Jeg tror det.


Jeg vil påstå at de mest attraktive sosiale dyrene er dem som oppfyller nyhetskriteriet: sier du noe nytt? Har vi hørt det før? 

Jeg tror også det kan gjelde i samtaler mellom venner og bekjente. Kanskje gjelder det til og med i nære relasjoner?

Nyheter er tegn på at du slipper inn ny luft. At det skjer noe nytt. Du forteller ikke en vits eller en historie to ganger. Samfunnet vi lever i gjør at omløpshastigheten er stadig høyere.

Mennesker som sier gamle ting på nytt, er enten lite kreative, har svake mentale muskler, eller er kanskje i ferd med å resignere?

Menn med problemer

Ved siden av sideflesk og dårlig lukt er det noen faresignaler vi menn bør ta alvorlig. Det første er når du alltid må fullføre dine eminente politiske analyser i sin helhet, uten at noen avbryter deg. Du kan gjerne holde ordet i fem, ti, femten minutter og forvente alles oppmerksomhet.


I festlig lag holder du lange foredrag. Når din borddame har stilt tretten høflige oppfølgingsspørsmål har du stilt henne null.

Selv om du bor blant de mest moderne gutta i hovedstaden begynner du etter de første barna kommer, å leve gjennom konas vennenettverk. Når ekteskapet ryker, står du alene igjen. Kompisene du hadde i tjueårene er borte. Du prioriterte kanskje å ta deg en løpetur da hun satt to timer i telefonen med en venninne? Du liker kanskje bedre å være ute blant trær bedre enn blant mennesker?

Ikke rart du dør ensom og ulykkelig.

Initiativ

Tør du være den som får det sosiale til å skje?

Det er noe nedverdigende over alltid å være den som tar initiativet. Den som spør. ”Skal vi finne på noe?”


Jeg tror det er en dårlig idé med stolthet på dette området. Folk som venter på å bli spurt risikerer å leve triste liv. Lettere forurettet. Litt bitre.

Det enkleste og mest flatterende er er å bli spurt.

Men det kan være uoppdagede fordeler ved å ta initiativet. For eksempel får du regien. Hvem er med på moroa? 

Hvilke samtaledynamikk ønsker du deg? Hvem ønsker du deg ikke? Hvem er bremseklossene og hvem trenger du for at det skal bli bra?


Livet blir litt bedre for den som mangler litt stolthet.

Uenighet

Men vi er jo egentlig enige…

Det er mye godt å si om folk som er gode til å inngå kompromisser. Mennesker som er løsningsorienterte og ser det store bildet. Jeg er sånn middels god til akkurat det. Ikke spesielt dårlig, ikke spesielt god.

Problemet dukker opp når jeg møter folk som unngår debatt. Dem som dekker over uenighet som er av saklig og ofte – grunnleggende natur. Jeg tror det kommer av et slags ubehag. 

En dirrende følelse av noe uforløst. For dem er konsensus selve naturtilstanden. De tar med seg uenigheten videre, og grunner på den, lar den vokse frem til den blir en truende, mørk skygge.

Når man er grunnleggende uenige om veivalg, bør det være lov å si i fra: “Her er vi faktisk uenige”. Vi skal ta et valg, og premisset er at alle lever videre med beslutningen som er tatt. På det punktet er jo faktisk konsensus nødvendig!

Den konsensusdyrkende ser ikke at det å late som konsensus er oppnådd, kan være langt mer ubehagelig for debattantene enn å si at vi var uenige, men tok et valg. Det kan i verste fall – og jeg tror det skjer ganske ofte – bli en tilsnikelse som påfører debattantene meninger de ikke har.

Forventninger

Er det gitt at lave forventninger gjør at livet blir bedre?

I selve begrept kul ligger premisset om at de sosiale vinnerne er chill.


Streberen er en taper. Idealet er snarere å heise på skuldrene enn å gi jernet.
Det er riktignok noen få vellykkede som oppnår mye, på en lett og uanstrengt måte.

Men for å ta utgangspunkt i flertallet: de av oss som ikke får alt gratis. Som må strekke oss dit det gjør vondt for å komme lengre. Er det ikke mest fristende å heise på skuldrene og ikke lese de ekstra femti sidene eller løpe den ekstra kilometeren?


Hva om det å gi det ekstra lille, lese de ekstra femti sidene, løpe den ekstra kilometeren, faktisk gir deg et uproporsjonalt stort løft?

Jeg har hatt en regel om at jeg skal gi en bok hundre sider før jeg legger den fra meg. Regelen fungerer. Fordi det noen ganger tar tid å etablere en grunnmur for resten av historien.
Jeg tror vi skal sparke oss selv i ræva litt oftere.