Uenighet

Men vi er jo egentlig enige…

Det er mye godt å si om folk som er gode til å inngå kompromisser. Mennesker som er løsningsorienterte og ser det store bildet. Jeg er sånn middels god til akkurat det. Ikke spesielt dårlig, ikke spesielt god.

Problemet dukker opp når jeg møter folk som unngår debatt. Dem som dekker over uenighet som er av saklig og ofte – grunnleggende natur. Jeg tror det kommer av et slags ubehag. 

En dirrende følelse av noe uforløst. For dem er konsensus selve naturtilstanden. De tar med seg uenigheten videre, og grunner på den, lar den vokse frem til den blir en truende, mørk skygge.

Når man er grunnleggende uenige om veivalg, bør det være lov å si i fra: “Her er vi faktisk uenige”. Vi skal ta et valg, og premisset er at alle lever videre med beslutningen som er tatt. På det punktet er jo faktisk konsensus nødvendig!

Den konsensusdyrkende ser ikke at det å late som konsensus er oppnådd, kan være langt mer ubehagelig for debattantene enn å si at vi var uenige, men tok et valg. Det kan i verste fall – og jeg tror det skjer ganske ofte – bli en tilsnikelse som påfører debattantene meninger de ikke har.