Gi meg høst og vinter. Spesielt høst. Sommer er jeg sånn passe god til. Jeg er dårligst på vår.
Historien gjentar seg. Når flertallet dyrker våren, går det motsatt veg for meg. Jeg vet ikke hvorfor.
Blåtonene er sterkere om våren enn alle andre tider på året. Kanskje handler det om forventninger til at alt skal bli så fint og lett, men som ikke kan innfris.
Mest av alt tror jeg det handler om treghet. At det gode i sommeren slår ut om høsten. At det kjipe i vinteren slår ut om våren. Kroppen reagerer for tregt. Det aller sikreste er at disse sporene blir dypere og dypere. Og mer og mer selvoppfyllende.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar